Vi reddet fossene fra å bli solgt. Nå står kampen om kraften de produserer
For 120 år siden grep norske politikere inn da utenlandske interesser kjøpte opp norske fossefall. Norge bestemte at vannkraften var en strategisk ressurs som ikke uten videre kunne overlates til den som kunne betale mest. I dag er fossene i all hovedsak fortsatt på offentlige hender. Men en ny kamp om verdiene fra norsk kraft er i gang.
I 1906 hadde utviklingen kommet så langt at utenlandske interesser eide over tre fjerdedeler av fossene som var bygget ut i Norge. Norske myndigheter reagerte med de såkalte panikklovene. Utlendinger og aksjeselskaper måtte få konsesjon for å kjøpe utbyggingsrettigheter. Senere kom hjemfallsretten, som bidro til at kontrollen over vannkraftressursene ble værende hos fellesskapet. I dag er rundt 90 prosent av norsk kraftproduksjon offentlig eid.
Det var en erkjennelse som skulle få enorm betydning for utviklingen av Norge: Kraften var ikke bare en vare, men en strategisk naturressurs.
120 år senere er spørsmålet om råderett over norsk kraft igjen høyaktuelt.
Denne gangen kommer ikke internasjonale selskaper for å kjøpe selve fossene, men de er her for å få tilgang til den stabile vannkraften vår.
Fra fossefall til datasentre
Politisk redaktør Haakon Barstad i Europower trekker denne uken en interessant parallell mellom historien om konsesjonslovene og dagens datasenterboom.
Han peker på at norske myndigheter for over hundre år siden reagerte da kapitalsterke utenlandske aktører sikret seg kontroll over norske vannfall. I dag kan store internasjonale selskaper i stedet etablere kraftkrevende virksomhet i Norge og bruke norsk elektrisitet til å produsere digitale tjenester som kan selges over hele verden.
Strømmen trenger med andre ord ikke sendes gjennom en utenlandskabel for at verdien av den skal eksporteres. Datasenteret kan stå i Norge mens produktet leveres globalt på sekunder.
For Motvind Norge er det gledelig at flere stiller samme spørsmål som oss:
Hvem skal egentlig få bruke norsk kraft?
-Vi brukte store deler av forrige århundre på å sikre fellesskapet kontroll over vannkraften. Da er det et paradoks dersom vi i dag ikke har en tilsvarende diskusjon om hvem som skal få tilgang til den samme kraften, sier John Fiskvik, leder i Motvind Norge.
En enorm etterspørsel etter kraft
Motvind Norge dokumenterte tidligere i år hvor omfattende planene for nye datasentre har blitt.
Da vi analyserte Statnetts tilknytningskø, fant vi 56 datasenterprosjekter som hadde fått reservert kraft med et beregnet årsforbruk på rundt 21 TWh. Ytterligere prosjekter med et beregnet behov på 36 TWh ventet på kapasitet, mens enda flere prosjekter lå utenfor selve køen.
Samtidig går den norske kraftdebatten i stor grad ut på hvordan Norge skal produsere mer strøm. Motvind Norge mener rekkefølgen bør snus.
Før spørsmålet er hvor mye ny kraft som skal produseres, bør spørsmålet være hva den eksisterende og framtidige kraften skal brukes til.
-Kraftbehov blir ofte omtalt som om det er en naturgitt størrelse. Men en stor del av fremtidig etterspørsel er resultat av politiske valg om hvilke nye forbrukere som skal få etablere seg, sier Fiskvik.
Kraftmangel skapes
Dette er årsaken til at Motvind Norge mener datasenterdebatten henger tett sammen med vindkraftdebatten.
Når store mengder nytt kraftforbruk reserveres, øker presset på både kraftproduksjonen og strømnettet. Neste steg blir ofte krav om raskere utbygging av ny kraft.
Dermed kan en politisk beslutning om å åpne for svært stort nytt kraftforbruk senere bli brukt som argument for nye inngrep i norsk natur.
Motvind Norge har tidligere advart mot nettopp denne logikken. Vi mener debatten ikke bør starte med hvordan Norge skal skaffe mer kraft, men med hva kraften skal brukes til og hvilken samfunnsnytte ulike former for forbruk gir.
-Først åpner vi for et kraftforbruk på titalls terawattimer, deretter får vi beskjed om at vi har kraftmangel og derfor må bygge vindkraft. Det er denne årsakskjeden vi mener må frem i lyset, sier Fiskvik.
Vi eksporterer allerede store kraftverdier
Debatten handler heller ikke bare om datasentre. Norge er koblet til kraftmarkedene i våre naboland og videre til Europa. Kraft flyter over grensene avhengig av produksjon, forbruk, nettkapasitet og priser.
Dette har gitt Norge mulighet til både å eksportere overskuddskraft og importere når det er behov. Samtidig betyr markedskoblingen at prisnivået utenfor Norge sterkt påvirker norske kraftpriser.
Motvind Norge mener derfor at den historiske diskusjonen om eierskap til fossene bør utvides til en moderne diskusjon om råderetten over selve kraften.
Det holder ikke nødvendigvis å eie kraftverket dersom politikken rundt kraftmarked, nytt forbruk og nettilgang fører til at verdiene fra ressursen i stadig større grad bestemmes av etterspørsel utenfor norske husholdninger og eksisterende norsk industri.
Hva ville Castberg gjort i dag?
Da Johan Castberg og andre politikere reagerte tidlig på 1900-tallet, var utgangspunktet at vannkraften kunne bli en av Norges viktigste ressurser.
Historien ga dem rett.
Vannkraften ble avgjørende for industrialiseringen av landet, og myndighetene utviklet et system som skulle sikre at store deler av verdiene kom det norske samfunnet til gode. Regjeringens egen gjennomgang av norsk vannkrafthistorie beskriver hvordan Stortinget gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten sørget for at vannkraftressursene skulle forbli på norske hender. (Regjeringen.no)
Spørsmålet i våre dager er derfor ikke om historien skal kopieres, men om prinsippet bak den fortsatt er relevant.
At energi er en strategisk ressurs, og at naturressurser har en alternativ verdi. Og at samfunnet må kunne stille krav til hva vi får tilbake når enorme kraftmengder bindes opp i nye prosjekter.
Motvind Norge mener svaret må være sterkere nasjonal prioritering av kraften.
Det betyr ikke at Norge ikke skal ha datasentre. Et moderne samfunn er avhengig av digital infrastruktur. Men det er stor forskjell på datasentre som dekker norske og samfunnskritiske behov, og etableringer der enorme kraftmengder brukes til å produsere digitale tjenester for et internasjonalt marked.
-Vi trenger en debatt om hvilke etableringer som faktisk gir Norge arbeidsplasser, verdiskaping, teknologi og andre samfunnsverdier som står i forhold til ressursene de legger beslag på, sier Fiskvik.
Naturen må inn i regnestykket
For Motvind Norge er det ett forhold som gjør denne diskusjonen spesielt viktig.
Vindkraft krever arealer, veier, kraftlinjer og industrielle inngrep i natur og lokalsamfunn. Dersom nye datasentre og andre store kraftforbrukere bidrar til et politisk press for mer vindkraft, mener vi n at også denne kostnaden må regnes inn når samfunnsnytten vurderes.
Det er derfor ikke nok å spørre hvor mange terrawattimer Norge kan produsere i fremtiden.
Vi må også spørre:
Hvem skal få bruke dem?
Hva får Norge igjen?
Og hvor mye norsk natur skal ofres for å fremskaffe kraften?
For 120 år siden handlet kampen om hvem som skulle eie fossene. I dag handler den i stadig større grad om hvem som skal få kraften de produserer.
