Når metoden blir viktigere enn saken

Det er fort å tro at den norske energidebatten først og fremst handler om vindkraft. For eller imot. Mer eller mindre. Raskere eller langsommere. Det gjør den jo også, men for den som har fulgt denne debatten over tid, trer et annet mønster frem: Det mønsteret handler ikke om teknologi, men om metode.

Forfatter av dette innlegget, Kjetil Sørbotten, avbildet i Bodø nov 2025. (Foto: Motvind Norge)

Innlegg av Kjetil Sørbotten, Motvind Nordland

Hvordan uenighet håndteres. Hvordan premisser etableres. Og hvordan aktører med betydelig økonomisk og institusjonell makt former rommet for hva som kan sies – og hvem som tas på alvor.

Utvekslingen mellom Hogne Hongset og Fornybar Norges pressesjef Thor Egil Braadland er i så måte illustrerende. Ikke fordi den bringer så mye ny innsikt i vindkraftens tekniske egenskaper, men fordi den synliggjør et velkjent mønster i måten Fornybar Norge opererer på når etablerte premisser utfordres.

Hongsets innlegg stiller et konkret og snevert spørsmål: Hva koster vindkraft egentlig for forbrukerne, når man tar hensyn til hele systemet? Fornybar Norge svarer ikke på dette i det hele tatt. I stedet flyttes oppmerksomheten over på kjernekraftens kostnader. Kritikken av vindkraft besvares med kritikk av noe annet. Det er en klassisk avledningsteknikk – kjent som whataboutism – der man unngår å svare på det ubehagelige spørsmålet ved å introdusere et nytt.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Det er en gjennomgående metode. Når vindkraft kritiseres for naturinngrep, vises det til vannkraft eller hyttebygging. Når man peker på hvor mange fugler som blir drept av turbinvingene, svares det med hvor mange fugler som drepes av katter. Når kostnader problematiseres, vises det til kjernekraft. Når lokaldemokrati løftes frem, vises det til nasjonale behov. Alltid noe annet. Alltid et annet sted.

Like karakteristisk er måten premissene etableres på. Vindkraft behandles konsekvent som normalen. Som et referansepunktet alt annet må måles mot. Alternativer vurderes i forhold til vindkraft, aldri omvendt. Dermed blir konklusjonen innebygd i spørsmålsstillingen: vindkraft fremstår ikke som ett valg blant flere, men som det eneste mulige.

Det mest problematiske er likevel ikke enkeltargumentene, men strukturen rundt dem. Fornybar Norge fremstår ofte som en nøytral faglig aktør i offentligheten, til tross for at organisasjonen er en rendyrket interesseorganisasjon. Når kritikk oppstår, kommer responsen sjelden kun i form av åpne innlegg. Den ledsages av intern mobilisering, koordinerte utspill og strategisk spredning i sosiale medier – samtidig som man utad forsikrer at man «ikke ønsker å fyre opp debatten».

Her er det verdt å løfte blikket ytterligere. En betydelig del av Fornybar Norges finansiering kommer fra statlige selskaper som Statkraft og Statnett. Altså foretak eid av fellesskapet, som betaler en lobbyorganisasjon for å påvirke politiske beslutninger hos sin egen eier. Når denne påvirkningen samtidig bidrar til å snevre inn det offentlige ordskiftet, diskvalifisere motstemmer og gjøre reell uenighet mistenkelig, er det ikke lenger bare energipolitikk vi snakker om.

Da snakker vi om demokratiets forutsetninger.

For problemet er ikke at Fornybar Norge argumenterer for sine interesser. Det er deres rolle. Problemet er når interessene pakkes inn som nøytral fornuft, når metoden erstatter argumentet, og når kritikk møtes med karakteristikker i stedet for motargumenter.

Og når interesseorganisasjoner, statlige selskaper og internasjonale rammeverk smelter sammen til ett bestemmende premiss, blir det stadig vanskeligere å se hvem som faktisk tar de politiske beslutningene, og hvem som hevder at de ikke har noe valg.

I et velfungerende demokrati skal sterke aktører tåle sterk motstand. De skal møte kritikk med svar, ikke med omgåelser. Når det ikke skjer, bør varsellampene blinke – uavhengig av hva man måtte mene om vindkraft.

Det er derfor denne debatten er så interessant. Ikke bare fordi den avgjør hvem som tar gevinsten og hvem som tar kostnadene, men fordi den sier noe grunnleggende om hvem som definerer rommet vi diskuterer inni.

Så om man er engasjert i kraftdebatten eller ikke, er dette noe alle bør være opptatt av.

For dette handler faktisk om en grunnleggende pilar i vårt demokrati.