Hva skal krafta brukes til?

I takt med at presset for å bygge ut stadig mer vindkraft øker, spør vi oss stadig oftere: "Hva skal egentlig krafta brukes til?" Når natur ødelegges for alltid og lokalsamfunn fristes med kortsiktig gevinst i bytte mot evige inngrep, bør ikke svaret være «mer av alt – raskere». I stedet for å la markedskrefter, tilknytningsplikt og subsidier styre kursen, mener Motvind Norge det er på høy tid å stille politiske krav om prioritering, rasjonalitet og samfunnsnytte. I sommer samler vi oss i Hattfjelldal – der nye monsteranlegg truer fjellnaturen – for å sette foten ned mot en utvikling som bærer galt av sted.

I Hattfjelldal er det påtrykk om noen enorme vindkraftverk i landskapet øst og sørøst for Røssvatnet dere ser i bakgrunnen. Det vil innebære uopprettelige naturskader, som vi må bekjempe. Motvind Norge skal ha samling her 4-6 juli. (Foto: Rune Lund)

Av Eivind Salen, Motvind Norge

Spørsmålet om prioritering har vært en kjernesak hos Motvind Norge siden starten. Det er en alvorlig sak å bygge ned norsk natur med uregulerbar og arealkrevende vindkraft, så om man virkelig vil gjøre det, så skal man ha en meget god grunn for det. Etter at den første runden med utbygging av vindkraft utløste meget stor motstand landet rundt, og Motvind Norge oppsto for å organisere den, så forsøker man nå en massiv ny utbyggingsrunde, hvor utbyggere går på kommuner i pengeknipe, og vil ha dem til å gi fra seg evige arealer for midlertidige penger til løpende behov. Den overordnede begrunnelsen er at vi visstnok går mot kraftunderskudd, og trenger utbygging av mer kraft og mer nett, eller som Norsk Offentlig Utredning (NOU) i regi av Energikommisjonen formulerer det: Mer av alt - raskere.

«Vi må tørre å snakke mer om hva krafta skal brukes til». Ordene tilhører Audhild Kvam, konsernsjef i Tensio, Tensio er nettselskapet i Trøndelag, og resultatet av en sammenslutning mellom nettvirksomheten i Nord Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Trønderenergi. Det er veldig etterlengtet at man begynner å snakke om hva krafta skal brukes til, og ikke bare at vi trenger mer av den.

Tilknytningsplikten

Sånn som regelverket er nå, så er det tilknytningsplikt for alle nettselskap med anleggskonsesjon for nettanlegg, så fremt det er en aktør som ber om uttak. Uttak til produksjon kan nektes om det ikke er samfunnsmessig rasjonelt, uttak til forbruk begrenses bare av om det er driftsmessig forsvarlig å koble til en ny kunde, eller øke størrelsen på uttaket for en eksisterende kunder. Om dette ikke lar seg gjøre, skal man investere for å forbedre nettet slik at kunden kan få den strømmen de har bedt om. Tilknytningsplikten skal oppfylles så snart som mulig. Så om det ikke er kapasitet, må nettselskapet planlegge, søke konsesjon og investere i oppgradering av nettet uten ugrunnet opphold.

Dette systemet fungerte sånn tålig bra så lenge det ikke var så mange og så store aktører som søkte samtidig, og det var litt koordinert hva kraftutbygging, industriutbygging og nettutbygging som ble foretatt. Med dagens frislipp av satsingsområder, der prosjekt med manglende lønnsomhet får subsidier og statlige lån til å prøve seg likevel, og alt skal elektrifiseres i vill fart for å oppnå meget ambisiøse klimamål, uten at man tar seg tid til å regne på kost/nytte og hva eventuell utslippsreduksjon i Norge fører til for de globale utslippene. Og helt på toppen har vi datasenter, som ikke er noe klimatiltak, men som kan kreve nettilknytning og tjene store penger, så fort en kommune regulerer areal til dem.

Lovverket er ikke tilpasset dagens situasjon, og det er helt riktig som Tensio-sjefen sier, at her må vi tørre å snakke om hva krafta skal brukes til. Sånn det er nå, blir systemet utnyttet, både av kraftprodusenter som vil bygge mer kraft de kan selge dyrt, og av aktører som vil benytte sjansen til å skaffe seg rettigheter til å bygge og drifte eie datasenter, og så selge disse rettighetene videre med eventyrlig gevinst. I tillegg har vi dem som forsøker å karre til seg penger fra altfor rause subsidieordninger, før de strammer seg til.

Noen eksempler på hvor mye som egentlig er reservert

Statnett har på sin nettside en god oversikt over alle pågående saker om meldt behov for kapasitet i nettet, både på produksjonssiden og forbrukssiden. Tensio har samlet for ulike kategorier, og dermed kan man lage følgende illustrasjon:

Illustrasjonen viser hvor mye reservert og ønsket ny kapasitet det er i MW for ulike sektorer, og hvor stort forbruket var i MW for landets 5 strømregioner. Samlet brukte hele Norge 12 125 MW kl 1400 i dag. Om alle datasentrene blir realisert, vil det innebære nesten en dobling. Alt det andre kommer i tillegg. (Illustrasjon: Eivind Salen)

Det er ulike måter å sette det opp på for å gi ulike aha-opplevelser for ulike folk. Jeg valgte å vise at innmeldt behov for kraft til nye datasenter er mer enn forbruket i hele Sør-Norge (sør for Dovre og Sognefjorden) en lørdag i juni. Fordeler vi produksjonen gjennom året, vil datasentrene om de blir realisert ta 87 TWh, tilsvarende omtrent 2/3 av hele Norges forbruk. Alt det andre kommer i tillegg.

Virkelig skummelt blir det om vi ser på Norges maksimalforbruk en kald vinterdag. Den er på rundt 25 000 MW. Samlet vannkraftkapasitet er på 33,6 MW. Det vil si at det er ikke så altfor mye å gå på, om det i tillegg til forbruket i dag kommer ytterligere forbruk i den størrelsesorden som er innmeldt. Datasentre har noen millioner liter diesel til reserveaggregat de kan kjøre i 48 timer, men er det kaldt og vindstille, så risikerer selv vannkraftlandet Norge å komme i mangel på nok effekt til å dekke kraftbehovet. Her er det ikke engang snakk om hvor mye vann det er i magasinene, det er produksjonskapasiteten som svikter.

Dette er et altfor uansvarlig kraftsystem å overlate til våre etterkommere. Så konsernsjefen i Tensio har helt rett: Vi må snakke mer om hva krafta skal brukes til.