En annerledes 1.mai-tale

1 mai, med det som en gang var Arbeidernes dag: Er det blitt kraftbransjens dag?

Ovnene på Cynamiden i Odda. Her har mange arbeidere stått og svettet opp gjennom årenes løp. (foto: Eivind Salen)

Av Eivind Salen, Motvind Norge Norge er et land der arbeiderens kamp ble folkets kamp, for folk var arbeidere og identifiserte seg med arbeideren. I sammenligning med andre land, har vi vært ganske egalitære, vi har ikke hatt noe særlig til adel og synes ikke det er rett at noen skal ha rettigheter og privilegier på bekostning av alle andre. Når arbeideren ble behandlet dårlig, fikk en arbeidsbelastning som var for stor og en lønn som var for liten, så reagerte vi som samfunn på det. Vi ville ikke ha det sånn.

Med det ble det norske Arbeiderpartiet landets største parti.

Da vannkrafta kom, med inngangen til 1900-tallet, så var de fremsynte i Norge klar over hvilke enorme verdier det lå i en prosess som fornyet seg selv gjennom naturen selv, og som kunne generere enorme verdier samfunnet kunne dra nytte av. Det kan sies enklere. Alle vet at det regner godt, her i landet, og på vestsiden av langfjella som deler Norge i to, regner det virkelig mye. Dette vannet kan samles i magasin, ledes inn i rør, og produsere regulerbar kraft i enorme, og styrte mengder.

Denne krafta, og disse verdiene, kunne komme kraftdirektørene og investorene og eierne av fallrettighetene til gode, eller det kunne komme samfunnet til gode. Satt opp slik, ble det veldig enkelt hva vi som land skulle velge. I slike spørsmål er det alltid snakk om fordeling. Norge gjorde den briljante fordelingen at samfunnet skulle få mest.

Investorer, direktører og eiere skulle selvsagt få sitt de også, ellers ville de jo ikke bidra med kapital og teknologi vi trengte for å kunne bygge ut. Vi var rause, og lot dem hente inntekt fra investeringen i mange, mange år. Så gjaldt hjemfallsretten, kraftverket og rettighetene skulle tilbake til staten, samfunnet og fellesskapet.

Det var også helt opplagt at krafta skule bygge industri, og tilby priser og stabilitet som fikk industrien til å trives, ja, bli verdensledende. Små steder, som knapt nok fantes før vannkrafta og fabrikken kom, ble senter i industriproduksjon verden trengte. De fikk kjøpe til kostpris, og hvorfor skulle de betale mer? De var hjørnesteinen i bygda, motoren i samfunnet, de som fikk det hele til å gå rundt.

Kraftprodusentene og kommunene som eide dem gikk uansett med med romslig overskudd. Investeringskostnadene skulle tilbakebetales, den er grei, men når innsatsfaktoren er gratis regnvann, på Vestlandet, Telemark, Helgelandskysten, Salten og Ofoten,  det er klart, man skal gjøre mye galt, om man ikke greier å tjene penger, og betaler stort tilbake til samfunnet.

På den måten levde vi lykkelig i hundre år. Man kan si det så eventyraktig, for det var et eventyr.

Så kom ideen om at det var ikke så viktig at kraften ble brukt fornuftig, som at den ble solgt dyrt. Se på den setningen, og se om ikke det utgjør kjernen i norsk energipolitikk siden liberaliseringen av kraftmarkedet på 1990-tallet, og akselerasjonen til det dysfunksjonelle markedet vi befinner oss i nå.

Jeg har noen dokumenterte tall, og litt informasjon for å gjøre dem forståelige. I år har prisene svingt opp og ned i kraftoverskuddsområde Sør-Norge, aller dyrest i Sørvest, der kraftoverskuddet er aller størst. Som regel har prisene ligget godt over Arbeiderpartiets famøse Norgespris, den der norske husholdninger skal betale 40 øre/KWh fastpris, og staten skal dekke resten så kraftprodusentene, direktørene og eierne får sin inntekt uinnskrenket.

Næringslivet vil ikke nyte godt av støtten, og vil miste konkurransefortrinnet vi en gang hadde. Resultatet er, ubønnhørlig, at den legges ned, og flytter ut. Dette kan ikke det politiske Norge og arbeidstakernes foreninger sitte og se på.

Vi har så lenge statistikken går ikke hatt så god fyllingsgrad i norske vannmagasin, som vi har nå i år. Likevel får kraftselskapene ta disse skyhøye prisene, og aller mest morgen og kveld, når behovet er størst. Vannrettighetene og fallrettighetene, som en gang skulle komme fellesskapet til gode, er tatt fra fellesskapet, og gitt til kraftprodusentene.

Fra Sørvest-Norge alene har vi eksportert ut 9,9 TWh så langt i år. Det tilsvarer samlet mengde produsert vindkraft for hele året 2020. Det er litt under 1/3 av Danmarks årsforbruk, og vi har altså tilbakelagt kun en tredjedel av året. Nettoeksporten for landet som helhet, er 9,3 TWh. Fortsetter dette, vil vi få en eksport rundt 30 TWh, når året slutter.

Det skjer, mens landets forvaltning og Norsk Offentlig Utredning (NOU) vil ha «Mer av alt - raskere».

Det er folk flest, som ikke lenger er bare arbeidere, bønder og håndverkere, det er funksjonærer, tjenesteyting og en rekke yrker som følger vår tid, men det er uansett vi som betaler. Vi betaler til dem som har tatt, eller blitt gitt, det vi eide felles, og som nå får fellesskapet til å betale for tyveriet.

Så det er med en viss bismak, vi i år ser alle betydningsfulle folk som stiller seg opp liksom for å tale arbeidernes sak, på arbeidernes dag. Rettigheter bygget opp og kjempet frem gjennom et århundre, er fintet ut, og arbeiderne og folk flest ser betydningsfulle politikere stå på pinne for kraftprodusentene, og deres ønske om å selge mer av alt, dyrere, eller som de selv formulerer det, «Mer av alt - raskere».

Dette er den viktigste saken i vår tid. Den samler, engasjerer og inspirerer. Det er så urett, vårt vakre land, med de dyrebare verdiene, og så skal det overlates til kraftprodusenter, investorer, direktører og andre som synes «Mer av alt - raskere» høres bra ut, så lenge det går til dem selv.

Det var slikt dette vi fikk Arbeidernes dag til å komme oss vekk fra. Det skal Arbeidernes parti vite. På en dag som dette står vi samlet. Det finnes en bedre vei, vi i vårt herlige land har tradisjon for å gå den. La oss gå den igjen.

Gratulerer med dagen.