93 prosent kutt – men hva slags samfunn sitter vi igjen med?

Miljødirektoratet har lagt frem en rapport som viser hvordan Norge kan redusere sine klimagassutslipp med 93 prosent innen 2050, sammenlignet med 1993. Men før vi applauderer prosenttallene: Hva slags samfunn forutsetter disse kuttene, og gir de faktisk lavere globale utslipp?

Norge står for rundt 0,9 promille av verdens samlede utslipp. Det fritar oss ikke for ansvar. Men det forplikter oss til å føre en politikk som faktisk virker globalt, og ikke bare forbedrer våre nasjonale regnskapstall.

Klimaregnskap er ikke det samme som klimareduksjon

En betydelig del av de planlagte kuttene bygger på elektrifisering. Når olje- og gassinstallasjoner kobles til strøm fra land, reduseres norske utslipp på papiret. Men gassen som tidligere ble brukt til drift, eksporteres og brennes i andre land.

Resultatet? Lavere norske tall. Men globale utslipp påvirkes i liten grad. Om i det hele tatt?

Dette er ikke nødvendigvis feil politikk. Men det er avgjørende å være åpen om hva slags effekt tiltakene faktisk har, og hvilke konsekvenser tiltakene får i Norge. Ekte klimapolitikk kan ikke reduseres til bokføring.

Naturtap er også en krise

For å nå de foreslåtte målene legges det opp til betydelig økt kraftproduksjon. I praksis betyr det mer vindkraft på land, flere naturinngrep og økt arealpress.

Klimakrisen er alvorlig. Men det er også naturkrisen. Minst like alvorlig - kanskje mer?

Norge har allerede bygget ned store deler av nærnatur, turområeår og inngrepsfrie områder. Bit for bit fragmenteres leveområder for fugl, rein og andre arter. Økosystemer påvirkes svært negativt, og lokalsamfunn opplever at natur og nærmiljø ofres for nasjonale mål som i liten grad påvirker globale utslipp.

En klimapolitikk som løser ett problem ved å forsterke et annet, er ikke helhetlig. Og heller ikke bærekraftig.

Ærlighet om konsekvenser

Skal Norge redusere utslippene med over 90 prosent innenlands, innebærer det omfattende og tildels dramatiske endringer:

• Kraftig reduksjon i petroleumsaktivitet • Omstilling eller nedskalering av deler av prosessindustrien • Endringer i landbruk og husdyrhold • Store inngrep i natur for ny energiproduksjon

Kanskje er noen av disse endringene nødvendige? Men da må man også være ærlig om konsekvensene:

Hvilke arbeidsplasser forsvinner? Hvordan påvirkes distriktene? Hva skjer med verdiskaping og forsyningssikkerhet?

En slik omstilling må være rettferdig og demokratisk forankret. Ikke drevet frem av symboltall og symbolpolitikk.

Å stille spørsmål er ikke klimafornektelse

Det har blitt en tendens i den offentlige debatten at enhver innvending mot virkemidlene tolkes som motstand mot klimamålene i seg selv. Det er en uriktig og til dels farlig forenkling.

Det er fullt mulig å mene at:

Ja, klimaendringene er i stor grad menneskeskapte og alvorlige. Ja, Norge må bidra betydelig. Men tiltakene må faktisk gi globale utslippskutt og ikke samtidig forårsake irreversible naturødeleggelser.

En seriøs klimapolitikk må tåle kritiske spørsmål.

Hva bør prioriteres?

Dersom Norge virkelig vil være et foregangsland, bør vi prioritere:

• Energieffektivisering i bygg og industri • Oppgradering av eksisterende vannkraft fremfor massiv nedbygging av natur • Teknologiutvikling og tiltak som reduserer utslipp globalt • Industripolitikk som hindrer karbonlekkasje • Vern av gjenværende naturområder

Klimapolitikk må handle om mer enn å komme ut best i klassen på nasjonale regneark.

Den må sikre at vi både reduserer utslipp og tar vare på naturgrunnlaget vårt.

93 prosent kutt kan se imponerende ut på papiret. Spørsmålet er om veien dit styrker eller svekker det samfunnet vi ønsker å leve i.

Det er en debatt vi bør ta. 

Gaute Grøtta Grav