Om lokaldemokrati og «vetorett»

Debatten om kommunenes såkalte «vetorett» i vindkraftsaker har igjen blusset opp etter uttalelser fra energiminister Terje Aasland og NHO-sjef Ole Erik Almlid. Etter at energiministeren tidligere har vært en tydelig forsvar

er av ordningen, åpner han nå for «justeringer», mens Almlid vil nekte kommunene å si nei i første runde. Begrunnelsen fra begge to er behovet for mer kraft til industri og klimamål.

Kronikken er skrevet av styreleder John Fiskvik, Motvind Norge

Men allerede premisset for debatten er misvisende. Det snakkes om en «vetorett» som om kommunene ved endringene i plan- og bygningsloven som trådte i kraft 1.7.2023 har fått en særordning som gjør det mulig å blokkere statlig energipolitikk. Dette er direkte misvisende.

Det som faktisk skjedde 1.7.23 var at kommunene fikk tilbake den styringen av arealdisponering i vindkraftsaker som Stortinget tok fra kommunene ved en lovendring i 2008, gjeldende fra 1.7.2009. Da ble vindkraft fritatt fra å trenge kommunal reguleringsplan, og konsesjon fra staten ved NVE ble automatisk til en «statlig arealplan».

At det her er en tilbakeføring av kommunal styringsrett, går tydelig frem av regjeringens nye «Veileder» for bygging av vindkraftanlegg, der det bl.a. heter: «Den spesielle regelen i plan- og bygningsloven om at departementet kan bestemme at konsesjon til kraftproduksjonsanlegg uten videre skal ha virkning som statlig arealplan, gjelder ikke lenger for vindkraftanlegg på land». Vindkraft på land skal nå i all hovedsak behandles etter plan- og bygningsloven, i kombinasjon med evt. etterfølgende konsesjonsbehandling etter energiloven. Kommunenes rolle følger de samme prinsippene som gjelder for all annen arealforvaltning. Bestemmelsene i plan- og bygningsloven handler ikke om vetorett, men om hvordan planinitiativ og reguleringsprosesser skal behandles. Kommunen, som lokal planmyndighet, avgjør om et forslag i det hele tatt skal gå videre i planprosessen. Dette er en rett kommunene har, ikke en «vetorett».

Det er også viktig å være klar over at staten har sikret seg mulighet til å overkjøre en kommune som senere ønsker å stoppe prosessen, hvis den først gjennom et arealplanvedtak har åpnet for å starte en prosess.

At kommunene har fått tilbake retten til å kunne si nei til et nytt vindkraftverk er ikke en særordning. Det er selve grunnmuren i norsk arealforvaltning.

Plan- og bygningsloven bygger på klare demokratiske prinsipper. Lovens formål er blant annet å sikre åpenhet, medvirkning og forutsigbarhet, samt å legge til rette for at beslutninger om arealbruk tas gjennom demokratiske prosesser nær dem som blir berørt. Loven er med andre ord konstruert for nettopp å sikre lokal innflytelse over store naturinngrep.

Dette prinsippet har dype historiske røtter. Allerede med formannskapslovene i 1837 ble lokalt selvstyre etablert som en bærebjelke i det norske demokratiet. Tanken var enkel: De som berøres av inngrep i natur og lokalsamfunn, skal også ha avgjørende innflytelse over beslutningene.

Likevel fremstilles kommunenes rolle i dag som et problem.

Når sentrale myndigheter og energiselskaper møter lokal motstand, beskrives lokaldemokratiet som en «hindring». NVE-direktøren har nylig uttalt at systemet fungerer dersom målet er å stoppe vindkraft. Underforstått: Demokratiet virker – men gir ikke det resultatet staten (eller utbyggere) ønsker.

Dermed oppstår en meget problematisk logikk: Dersom demokratiet gir «feil» resultat, må altså demokratiet justeres?

Samtidig skjer denne diskusjonen i en tid hvor kommuneøkonomien i store deler av distrikts-Norge er under sterkt press. Mange kommuner leter desperat etter nye inntektskilder. Eiendomsskatt fra kraftanlegg og ulike kompensasjonsordninger fremstår for noen som en av få muligheter til å styrke økonomien. Dette fremstår helt besynderlig og rett ut skammelig i verdens rikeste land…

Når staten samtidig presser frem mer kraftutbygging, oppstår et ubehagelig spørsmål; Er økonomisk press gjennom begrensning av statlige overføringer i ferd med å bli et indirekte virkemiddel for å få kommuner til å akseptere naturinngrep og negative konsekvenser for lokalsamfunnet de under ellers normale omstendigheter ville sagt nei til?

Konflikten blir enda tydeligere når man ser på opinionen. Målinger de siste årene viser en betydelig – og økende – motstand mot vindkraft i den norske befolkningen – ikke minst i berørte kommuner. I mange lokalsamfunn er motstanden massiv, samtidig som prosjekter presses frem av statlige myndigheter, alskens lobbyister (med NHO og LO på slep) og kapitalsterke selskaper.

Når politiske beslutninger systematisk går i motsatt retning av lokal opinion, oppstår et demokratisk underskudd.

Dette handler derfor ikke bare om vindkraft. Det handler om hvordan makt fordeles i samfunnet. Skal beslutninger om natur og lokalsamfunn tas gjennom åpne demokratiske planprosesser i kommunene – slik plan- og bygningsloven forutsetter – eller flyttes til statlige nivåer og ressurssterke kommersielle aktører?

Det er derfor misvisende å snakke om kommunal «vetorett». Det vi egentlig diskuterer, er om Norge fortsatt skal bygge på de demokratiske prinsippene som ligger rotfestet både i de gamle formannskapslovene og i plan- og bygningsloven: at innbyggere skal ha reell innflytelse over utviklingen av sine egne lokalsamfunn.

Når dette prinsippet nå av både energiministeren og NHO-sjefen fremstilles som et hinder, bør alle alarmklokkene ringe - samtidig. Altså «kode rød»; ekstrem alvorlighetsgrad. Nok er for lengst nok!