Glassheiser til toppen av galskapen
- Gaute Grøtta Grav
- for 7 døgn siden
- 3 min lesing
Oppdatert: for 6 døgn siden
– «Tenk hvilken attraksjon det ville ha vært. Det kunne ha vært utvendig glassheis» sa energiminister Terje Aasland om vindturbiner under Distriktsenergis årskonferanse i Harstad i juni 2025.
Ja, du leste riktig. Ministeren ønsker seg utvendige glassheiser opp til toppen av vindturbiner. For å bygge «samfunnsaksept» – som om naturødeleggelse var en ny form for fornøyelsespark.
Av Gaute Grøtta Grav, leder av informasjon og kommunikasjon i Motvind Norge
Det høres ut som en aprilsnarr, men er tvert imot symptomatisk for den energipolitiske virkeligheten i Norge anno 2025, der ledende politikere tror problemet er at folk ikke forstår energisystemet, snarere enn at de gjennomskuer det.
Skal jeg være den som tør å si det høyt først? Norges energiminister har mistet bakkekontakten. Terje Aasland snakker om energiturisme som løsning på folkelig motstand mot naturinngrep. Realiteten er at motstanden ikke handler om uvitenhet, men om åpenbare overgrep mot natur, lokaldemokrati og miljøregnskap.
Klimaparadokset vindkraft
NTNU-professor Jan Emblemsvåg har dokumentert at vindkraft i Norge, sett i et livsløpsperspektiv, kan være mindre klimavennlig enn gasskraft. Produksjonen og installasjonen av vindturbiner – ofte på myr og fjell – fører til større klimagassutslipp enn man klarer å spare inn gjennom produksjonen av såkalt «grønn» strøm. Dette kommer i tillegg til ødeleggelsene av naturen og alle de andre negative konsekvensene av vindkraftutbygging. Det blir ignorert.
Ignorert fordi det ikke passer inn i et narrativ der symbolpolitikk og industriell naturødeleggelse markedsføres som fremskritt – og nå også som turistattraksjon.
Det er ikke bare absurd. Det er farlig.
Inhabilitet og politisk arroganse
Aasland åpnet i samme tale for rask behandling av konsesjoner, blant annet på Moi-fjellet:
“Dere har kanskje hørt det, Statkraft håper å levere konsesjonssøknaden for mer vindkraft på Moi-fjellet. … Men da kommer også motstanden.”
Når Aasland forhåndsuttaler seg om Moi-fjellet og ønsker «1 TWh ny energi» velkommen før saken er behandlet, beveger han seg på kanten av inhabilitet rundt å behandle klage(r) på avgjørelsen som NVE kommer med, siden det kommer i strid med forvaltningslovens prinsipper om upartiskhet.
Sylvi Listhaug ble selv vurdert for mulig inhabilitet etter at hun uttalte seg om Haramsøya i sin tid, men behandlingen ble aldri fullført siden Frp gikk ut av regjering. Den gang tok man problemstillingen på alvor. Men Aasland? Han lover å «stå i det» – uansett. Sammen med utbyggerne. Ikke sammen med folket. Ikke sammen med naturen.
Og presset stopper ikke der.
Tidligere i år møtte Aasland ordføreren i Aremark, og etterpå ønsket ordføreren at departementet skulle komme og overtale kommunestyret hans til å bli positive til vindkraftutbygging der. Om sentralmakten reiser til bygda for å omvende folkevalgte, da er det ikke lenger «samfunnsaksept» vi snakker om, men statlig overstyring kamuflert som dialog. En kommentar fra grasrota
Et ungt AUF-medlem en god kollega av meg møtte utenfor Arbeiderpartiets landsmøte sa det slik:
– Den energiministeren... jeg blir flau av å være fra Telemark.
Jeg forstår henne. Når statsråden fremstiller vindkraftverk som spennende fornøyelsesparker, og folkelig motstand som et problem som må «stås i», da er det ikke lenger bare miljøbevegelsen som reagerer. Det er mange som kjenner på skammen.
En skjebnevalg
I høstens stortingsvalg står vi ved et veiskille. Ikke mellom høyre og venstre, men mellom realisme og symbolpolitikk – mellom de som vil bevare norsk natur og kraftoverskudd for kommende generasjoner, og de som vil eksportere verdiene våre ut av landet, plastpakke dem inn i grønne begrep og kalle det «samfunnsaksept».
Om noen måneder skal vi si vår mening gjennom valget . Og da bør Terje Aasland få kjenne hvordan det virkelig føles å «stå i det».
