Er høye strømpriser kommet for å bli?
- for 8 minutter siden
- 5 min lesing
Vi er ikke bare uenige om løsningene i norsk kraftpolitikk. Vi er i økende grad uenige om selve virkelighetsbeskrivelsen. En kraftdebatt i Stavanger viste hvor grunnleggende denne uenigheten har blitt. Tove Rasmussen stilte sterkt for Motvind SørVest.
«Høye strømpriser er kommet for å bli.» Utsagnet falt under en paneldebatt om kraftpolitikk arrangert av KrF i Stavanger. Det var et godt arrangement, med ulike stemmer i panelet og tid til både å tenke, lytte og resonnere.
Arrangørene hadde også valgt et interessant utgangspunkt. I stedet for å begynne med spørsmålet om hvor mye ny kraft Norge skal bygge, stilte de et mer grunnleggende spørsmål:
Hva er egentlig kraften til for, og hvordan har synet på dette endret seg?
Det spørsmålet avdekket at vi ikke bare er uenige om løsningene i norsk kraftpolitikk, men vi er heller ikke enige om situasjonsbeskrivelsen.
Når ble høye strømpriser et mål vi skal akseptere?
«Høye strømpriser er kommet for å bli» er en bemerkelsesverdig beskjed til et land som gjennom generasjoner har bygget industri, arbeidsplasser og velferd på store mengder regulerbar vannkraft og relativt lave kraftpriser.
Kanskje blir prisene høyere enn vi var vant til. Men det er noe annet enn å akseptere at det nødvendigvis skal være slik.
Lave og stabile kraftpriser har vært et betydelig norsk konkurransefortrinn. For husholdningene har strømprisen stor betydning for privatøkonomien. For kraftkrevende industri kan den være avgjørende for om det er lønnsomt å produsere i Norge.
Derfor bør spørsmålet være hvordan vi kan sikre rimelig, stabil og sikker kraftforsyning, ikke bare hvordan vi skal tilpasse oss et varig høyt prisnivå.
Norge eksporterte rekordmye kraft
Utviklingen de siste årene gjør diskusjonen enda viktigere.
I 2025 eksporterte Norge 34,3 TWh elektrisk kraft. Det var det høyeste eksportvolumet som er registrert. Importen var 11,3 TWh, noe som ga en nettoeksport på rundt 23 TWh.
Samtidig var kraftsituasjonen svært forskjellig mellom landsdelene. Ved utgangen av første halvår 2025 hadde Sørvest Norge, prisområde NO2, et hydrologisk underskudd på rundt 5 TWh.
Dette betyr ikke at all eksport er feil. Norge har hatt kraftutveksling med nabolandene i flere tiår, og muligheten til å importere kraft kan være verdifull i perioder med knapphet.
Men tallene viser hvorfor diskusjonen om utenlandsforbindelser, magasindisponering og kraftpriser ikke kan avfeies som en debatt mellom dem som er «for» eller «mot» kraftutveksling.
Spørsmålet er hvordan systemet skal innrettes for å ivareta norske interesser, forsyningssikkerhet og konkurransedyktige kraftpriser.
Vi er koblet tettere til et Europa i stor endring
Det europeiske kraftsystemet har gjennomgått enorme forandringer.
Tyskland er et interessant eksempel. I 1990 produserte landet rundt 550 TWh elektrisitet. I 2025 var bruttoproduksjonen rundt 508 TWh. Tyskland var nettoeksportør av elektrisitet til og med 2022, men har vært nettoimportør siden 2023.
Tyskland avviklet samtidig sine siste kjernekraftverk i 2023.
Det er selvsagt ikke én enkelt beslutning som forklarer utviklingen i det tyske kraftmarkedet. Men når Norge knyttes stadig tettere til det europeiske kraftsystemet, blir energipolitikken i landene rundt oss også mer relevant for norske strømpriser og norsk kraftflyt.
Det bør være mulig å diskutere konsekvensene av dette uten at debatten reduseres til et spørsmål om man er for eller mot samarbeid med Europa.
Et kraftmarked de færreste forstår
Denne diskusjonen er blitt enda mer komplisert etter innføringen av flytbasert markedskobling i det nordiske døgnmarkedet 29. oktober 2024.
Systemet skal utnytte kapasiteten i kraftnettet mer effektivt ved å ta større hensyn til hvordan kraften faktisk flyter gjennom nettet. Resultatet er samtidig et system der kraftflyten mellom norske og nordiske prisområder kan være vanskelig å forstå uten inngående kunnskap om markedet og nettet.
Det er et demokratisk problem dersom beslutninger som har stor betydning for strømpriser, industri og forvaltningen av norske kraftressurser blir så kompliserte at bare et lite fagmiljø fullt ut forstår mekanismene.
Det stiller desto større krav til åpenhet og forståelige forklaringer.
Hva skal all den nye kraften brukes til?
Når behovet for mer kraft brukes som begrunnelse for nye vindkraftverk og store naturinngrep, må vi også spørre: Hva skal kraften brukes til?
Eksisterende industri? Ny industri? Datasentre? Elektrifisering av petroleumsinstallasjoner? Hydrogen? Batteriproduksjon? Eksport?
Dette er politiske prioriteringer. Det er ikke en naturlov at enhver ny etterspørsel etter elektrisitet må møtes med tilsvarende ny kraftproduksjon.
Før vi bygger ned mer norsk natur, bør vi derfor diskutere både hvor stort kraftbehovet faktisk blir, hva kraften skal prioriteres til, og hvilke alternativer som finnes.
Energieffektivisering, geovarme, oppgradering av eksisterende vannkraft og en mer bevisst prioritering av kraftforbruket må være en del av det regnestykket.
Skal kommunene måtte bygge ned natur for å finansiere velferd?
Det er også et paradoks i måten vindkraft blir solgt inn til norske kommuner.
På den ene siden bruker Norge betydelige ressurser på å bevare natur internasjonalt. På den andre siden tilbys norske kommuner økonomiske inntekter dersom de ødelegger naturområder for vindkraft.
Kommuner med presset økonomi kan bli stilt overfor et valg der store naturinngrep presenteres som en mulighet til å finansiere skoler, eldreomsorg og andre kommunale tjenester.
Det er grunn til å spørre om det er slik vi ønsker at beslutninger om norsk natur skal tas. Naturens verdi kan ikke bare måles i hvor store inntekter kommunen får ved å bygge den ned.
Motvind handler om å forsvare
Tove Rasmussen er leder i Motvind SørVest, og hun formulerte kanskje kveldens viktigste poeng:
-Motvind er ikke først og fremst en bevegelse som er mot noe, vi forsvarer noe.
-Vi forsvarer naturen mot unødvendige inngrep. Vi forsvarer lokalsamfunn og mennesker som får store industrielle anlegg tett på hjemmene sine. Vi forsvarer prinsippet om at irreversible naturinngrep må bygge på et dokumentert behov og åpne demokratiske prosesser. Og vi forsvarer en norsk kraftressurs som gjennom generasjoner har vært et av landets viktigste konkurransefortrinn.
Før vi velger medisin, må vi være enige om diagnosen
Det beste med debatten i Stavanger var ikke at alle ble enige, for det gjorde de definitivt ikke.
Det viktige var at ulike syn fikk møte hverandre, og at det også var mulig å diskutere selve premissene for kraftpolitikken. For det er der debatten må begynne.
Hvor mye kraft trenger Norge egentlig? Hva skal den brukes til? Hvorfor har strømprisene utviklet seg som de har gjort? Hvordan påvirkes Norge av et stadig tettere integrert europeisk kraftmarked? Hvor mye natur skal vi bygge ned for å møte forventet ny etterspørsel? Og hvilke alternativer finnes før vi bygger ned mer?
Dette er ikke spørsmål som kan avfeies som motstand mot utvikling, men dreier seg om hvordan vi forvalter tre av Norges viktigste verdier: kraften, naturen og lokaldemokratiet.
Og før vi velger medisin, må vi være enige om diagnosen.
Debatten i Stavanger viste at det fortsatt er et godt stykke igjen dit. Men den viste også at det er mulig å føre denne diskusjonen med respekt, åpenhet og vilje til å utfordre etablerte sannheter.
Det trenger norsk kraftdebatt mer av.
-Motvind Norge
