Er datasenter det eneste viktigere enn norske klimamål?

Norge skal kutte utslipp mer enn noe annet land har klart – men strømmen går til datasenter, ikke klima. Med 66 % utslippskutt på ti år, uten kull å fase ut og med en allerede utslippsfri strømproduksjon, legger regjeringen opp til naturødeleggelser og enorme forsakelser for folk flest. Likevel prioriteres kraft til datasenter – ikke til klimatiltak. Bare i Sørvest-Norge er det meldt inn behov fra datasenter som overstiger hele Danmarks kraftproduksjon. Hva slags klimaomstilling er det egentlig vi betaler for?

Bare i strømregion NO2 er det meldt inn flere forespørsler om kraftuttak til datasenter enn Danmarks samlede gjennomsnittlige strømforbruk så langt i år! (Kilde Danmarks timesforbruk: Open Data Esett (1.1-15.5 2025)

Av: Eivind Salen, Motvind Norge

Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre ble tirsdag 10. juni enige om at vi i Norge på ti år skal kutte utslipp 66 % fra de vi hadde i fjor, eller 70 til 75 % fra de ca 51 millioner tonn vi hadde i referanseåret 1990. En sånn prestasjon er det ingen land som har klart, og siden praktisk talt all vår elproduksjon var tilnærmet utslippsfri allerede i 1990, kan vi ikke redusere utslipp med å bygge ny utslippsfri elproduksjon for å fase ut ikke-utslippsfri, slik andre land kan.

Vi må elektrifisere aktiviteten som gir utslipp, noe som er dyrere og vanskeligere, og som slik det er lagt opp vil kreve store forsakelser for det norske folk og helt enorme naturinngrep. Det er egentlig ikke måte på hvilken ekstra byrde livet i Norge må ta på seg, om det er livet i naturen eller livet til oss mennesker, men det er merkelig nok en ting som blir prioritert enda høyere enn klimamål og naturens velvære: Det er kraft til datasenter.

Vi vet veldig godt at klimamålene har utløst et veldig utbyggingspress av særlig vindkraft, og også litt solkraft, rundt omkring i hele landet. Et av argumentene som blir brukt, er at naturinngrepene må vi kunne leve med, så lenge global oppvarming for naturen er et enda større problem. Til det er å si at arealtap er en større trussel for artsmangfoldet, og at industriell vindkraft i norsk natur og norske landskap tar livsviktige habitat for utrydningstruede arter.

Det er også sånn at Norge med våre små utslipp kan gjøre lite med den globale utslippsmengden, men vi kan gjøre veldig mye for den naturen vi har vært så velsignet med å få, og som vi har et globalt ansvar for. Vi er generasjonen som tok uerstattelige landskap og naturområder rundt det meste av vår fantastiske kyst, pluss innover i landet med naturskogen i Odal og Finnskogen også.

Til sist er problemet at den økte kraftproduksjonen så langt ikke har gått til å redusere utslipp, men til eksport. Og nå skal den altså gå til datasenter.

To virksomheter vil overleve norske strømpriser

Vindkraftutbyggingen og kabeltilknytningen til det europeiske kontinentet har også ført til at Norge har fått så høye strømpriser at staten må inn og kompensere for den. Her blir mye oppmerksomheten gitt til den såkalte strømstøtten, som nå kommer i versjon 2.0 med «Norgespris». Det er vanskelig å skjønne hvordan Arbeiderpartiet kan være fornøyd med å subsidiere bruk av gratis regnvann i Norge. De helt store subsidiene går imidlertid til den store industrien eid av globale konsern, virksomheten med størst lobbymakt.

Når de får strømstøtte, kalles det ikke «støtte» eller «Norgespris», men «CO2-kompensasjon». De har lobbet inn et flott navn på hva det egentlig er. Begrunnelsen for CO2-kompensasjonen er høye priser i Norge som følge av prissmitte fra utenlandskablene, der kraftprisen blir bestemt av avgiftsbelagt kull og gass. Når avgiftene stiger, så stiger CO2-kompensasjonen også.

Mesteparten av CO2-kompensasjonen i Norge går til Norsk hydro, som på denne måten er subsidiert med milliarder av den norske stat, samtidig som de selv eier kraftproduksjon og tjener på høye kraftpriser, og for forbruket inngår PPA-avtaler med faste priser, og derfor er mindre påvirket av prissmitten fra kablene enn oss ande.

For kraftkrevende industri med små marginer er prisen på kraft en av de aller viktigste innsatsfaktorene. Her har Norge hatt et komparativt fortrinn, med at vi har hatt regulerbar kraftproduksjon fra gratis regnvann lagret i nedbetalte magasin, og med det har vi faktisk klart å etablere verdensledende industri her på norsk jord. Nå har vi gitt bort dette komparative fortrinnet, og overført verdiene av det gratis regnvannet fra konsumenten til produsenten, altså fra oss alle til kraftselskapene.

Vi merker det så langt best i Sør-Norge, med de altfor høye og altfor svingende prisene her. Man jobber intenst for å bringe de høye prisene nordover også. Foreløpig har det ikke lykkes, og kraftprodusentene går på store og forventede tap, de har jo presset på for å bygge vindkraft i tillegg til overskuddet de hadde fra før.

Datasenter og elektrifisering av sokkelen

De høye kraftprisene gir ny, fantasifull industriproduksjon med grønt skinn veldig vanskelige forhold. Vi har ingen komparative fortrinn i det hele tatt når det gjelder å bygge batteri, hydrogen/amoniakk og alt det andre vi tar sikte på, disse prosjektene forsvinner i takt med den kunstige tilførselen av penger som holder dem oppe. Det er likevel varslet og meldt inn kraftbehov, så Fornybar Norge-medlemmet Statnett kan bruke det til å melde «kraftunderskudd» i overskuddslandet Norge, og så bruker kraftbransjens og vindkraftens interessorganisasjon dette for alt det er verdt, for å presse på med mer vindkraft og småkraft og solkraft og alt som er, til og med vannkraft i vernede vassdrag.

Storheia vindkraftverk. 11. oktober 2021 ble dette anlegget dømt i Norsk Høyesterett for å være ulovlig bygget, og ha ugyldig konsesjon på grunn av brudd på den samiske reindriftsnæringas menneskerettighetsbeskyttede rett til å drive tradisjonell reindrift. Naturødeleggelsene og alt det andre kommer i tillegg. I sin helhet går kraftproduksjonen fra dette anlegget, og flere på Fosen, til å elektrifisere oljeplattformer på Haltenbanken. (Foto: Eivind Salen)

Virksomhetene som vil bruke den varslede krafta om de får tilgang til den, er petroleumsnæringen på sokkelen, og datasentrene rundt omkring overalt. Elektrifisering av sokkelen har noe med norske klimautslipp å gjøre, de kommer på vårt regnskap, og derfor er det visstnok nødvendig å brekke alt som er av fornuft og forstand for å elektrifisere Melkøya med kraft fra fellesnettet, noe som utløser en enorm kraftutbygging i Europas siste villmark, Finnmark.

Også i Trøndelag ser man med vantro på at den kontroversielle Fosen-utbyggingen med brudd på menneskerettighetene gir kraft til det den liksom skulle erstatte, nemlig petroleumsvirksomhet på Haltenbanken. Hvis man holder norske klimautslipp som viktigere enn alt, så er det en viss logikk i det, men prisen er skyhøy, og det gjør ingenting med de globale utslippene og globale oppvarmingen, så lenge samme utslipp slippes ut et annet sted, på et annet regnskap.

Mot alt dette blir det komplett uforståelig at Norge på død og liv også skal gi kraft til datasenter. Det er faktisk gitt frislepp, tilknytningsplikten gjelder, sånn at alle kommuner som sier ja til å ta i mot penger for å omregulere arealer til datasenter, de får lov til det.

Og betalingsevnen til datasentrene overgår langt den til petroleumsvirksomheten, de amerikanske datagigantene er de største og rikeste selskapene i verden, og de har marginer andre bare kan drømme om. De har også konkurransefortrinn av å drive virksomhet rundt om i verden, og ha gode muligheter til å overføre inntekt til lavskatteland.

Dette har ingenting med norske klimamål å gjøre, og heller ikke globale klimamål. Det er bare verdifull kraft, som kunne gått til klimatiltak, eller til ordinær virksomhet, men som går til de største og mest betalingsvillige selskapene i verden.

Google-tomta under oppstarten av arbeidet i 2023. Datasenteret de skal ha her på Gromstul i Skien vil fullt utbygd kreve 7,5 TWh, tilsvarende mer enn halvparten av årsproduksjonen til all vindkraft i Norge. (Foto: Eivind Salen)

Bare i Sørvest, med Norge sør for Hardangervidda, er det meldt inn mer kraft til datasenter enn hele Danmark er i stand til å produsere. Det er opp til kommunene å si ja eller nei, sier kommunen ja, og får penger, så må altså dette behovet dekkes først, før kraft til samfunnets øvrige behov og kraft til klimatiltak kan bli gjort. Datasentrene har heller ikke den fysiske begrensningen annen kraftkrevende industri, de trenger råvarer de betaler for og har ferdige produkter de selger, markedet blir mettet i begge ender, mens det for datasentrene er en virtuell verden de selger til.

Når det i tillegg kommer kunstig intelligens, med enda mye større kraftbehov, så vil det kunne utkonkurrere alt og alle, om prinsippet er at de konkurrerer på pris, og Norge forplikter seg til kraftutbygging på vår regning, for å forsyne dem.

Tenk, Norge setter av 58 milliarder til to havvindprosjekt, samtidig som amerikanske datasenter får tilgang til kraft fra nettet. Google ferdig utbygd i Skien tar mer enn det Sørlige Norsjø II til 23 milliarder kroner kan gi. Og det bidrar altså verken til norske eller globale klimamål, men om noe, til å gjøre Norge fattigere og Google rikere.

Det skulle ikke være noe mål.