Melkøya: Klimapolitikk-bløff og naturen taper

6.mai 2025 vedtok stortingsflertallet (Ap, Høyre og Venstre) at Equinor får hente strøm fra land for å kunne stenge gasskraftverket på Melkøya. Beslutningen fremstilles som et klimatiltak. Det er den ikke. Det er dyrt, det raserer natur – og det reduserer ikke verdens klimagassutslipp. Tvert imot kan de globale utslippene faktisk øke.

Av Hogne Hongset, rådgiver i Motvind Norge

Jo, de norske utslippene vil gå ned når gasskraftverket på Melkøya stenges. Men den gassen Equinor ikke bruker, blir bare solgt og brent et annet sted. Utslippene flyttes – de forsvinner ikke. Det er som å vinne konkurransen om nabolagets vakreste hage fordi man har kastet alt hageavfallet over gjerdet til naboen.

Klimaforsker Asbjørn Torvanger ved CICERO forklarer dette tydelig i et intervju med Ole Asbjørn Ness på YouTube. Det handler ikke om politikk som redder klimaet. Det handler om regnskapsjuks.

En historie i omkamp

Elektrifisering av sokkelen startet ikke som klimapolitikk. Da Troll A-plattformen ble tilknyttet strøm fra land i 1996, var det en teknisk og økonomisk avgjørelse – ikke et klimatiltak.

Det var først i 2014 at sokkelelektrifiseringen fikk grønt stempel fra miljøbevegelsen og flertallet på Stortinget, da feltene på Utsirahøyden ble vedtatt elektrifisert. SV, Ap, Venstre og MDG feiret sammen med ZERO – og la premissene for det som har blitt Norges mest kostbare og naturfiendtlige klimaprosjekt.

Nå begynner selv de mest overbeviste å innse realitetene. Da Melkøya-saken ble behandlet i mai, var Venstres Ola Elvestuen den eneste som fortsatt hevdet at strøm fra land gir lavere globale utslipp. Ikke én støttet ham i stortingssalen.

Hvem tjener på dette?

To aktører har økonomiske grunner til å ville stenge gasskraftverket på Melkøya:

1. Equinor, som vil unngå Norges særnorske CO₂-avgift, planlagt til 2.000 kroner per tonn i 2030. For Melkøya betyr det en årlig regning på 1,8 milliarder kroner. Uten denne avgiften ville ikke Melkøya-saken eksistert.
   

2. Vindkraftbransjen, som står klar til å bygge ut nye kraftverk for å erstatte den strømmen Equinor skal bruke. Det er regjeringens løsning for å sikre «lys i husan» i nord – når 80 % av kraften i Troms og Finnmark dirigeres til LNG-produksjon.
   

Elektrifisering av Melkøya handler altså ikke om klima. Det handler om penger. Det handler om at Equinor og Fornybar Norge vil sikre egne forretningsmodeller – og får det som de vil.

Et dårlig klimatiltak – til høye kostnader

Alternativene finnes. Selskapet Ocean-Power har tilbudt et flytende gasskraftverk med karbonfangst og lagring (CCS) som kunne stått klart i Hammerfest innen 2029. Det ville faktisk gitt reelle utslippskutt. Stortinget stemte det ned.

Forskning viser dessuten at CO₂-utslippene fra vindkraft, målt over hele livssyklusen, nærmer seg nivået til gasskraft uten CCS. I januar publiserte International Journal of Sustainable Energy en fagfellevurdert artikkel av professor Jan Emblemsvåg (NTNU) som dokumenterer nettopp dette.

Og som om det ikke var nok: For å gjennomføre regjeringens plan, må vi bygge nye kraftlinjer i stor skala, som 420 kV-linjen fra Skaidi til Varangerbotn – midt gjennom reindriftsområder i Finnmark. En ny Fosen-sak er under oppseiling.

En politikk uten konsekvensutredning

Det finnes ingen analyser av hva denne politikken betyr for strømprisene i nord. Ingen har utredet konsekvensene for annet næringsliv enn Equinor. Og hva skjer når vinden stilner, og Melkøya bruker det meste av strømmen? Hvor skal folk i Finnmark få kraft fra da?

Melkøya alene vil bruke 3,6 TWh – og mer i fremtiden. Men det er bare begynnelsen. Ifølge planene skal strømforbruket på sokkelen og tilhørende anlegg øke til mellom 17 og 20 TWh per år.

Dersom Melkøya blir stående igjen med gasskraftverket som reserve for ny vindkraft, vil hele saken bli stående som et monument over Norges kanskje mest meningsløse energipolitiske prosjekt: Ressursødeleggende, naturfiendtlig og klimamessig feilslått.

Det egentlige sviket

Det mest alvorlige i denne saken er ikke at Equinor og Fornybar Norge ønsker å tjene penger – det er at Stortinget lar dem gjøre det, under dekke av å føre klimapolitikk. En politikk som i praksis raserer norsk natur og forverrer verdens klimautslipp.

Og hvor er pressen? Hvor er NRKs klimaredaksjon? Hvorfor gransker de ikke dette? Hvorfor stiller de ikke kritiske spørsmål? Har de glemt at journalistikkens oppgave er å beskytte demokratiet – ikke makten?